Tittel: ARRIBES: VIN I GRENSELAND

Men når man kommer hit ledes vannet inn i bratte kløfter, og man begynner kanskje å tenke på bildene man har sett fra den dramatiske Douro-dalen i Portugal. Det er dette bakke-landskapet, lokalt kalt arribes, som har gitt navnet til vindistriktet, så vel som naturparken Arribes del Duero. Navnet Arribes kommer fra latinsk ad ripam, som betyr ved bredden. Fra disse bratte bakkene har man fra hver sin side av elven en fantastisk utsikt over til hverandre.

Vindistriktet DO Arribes er en smal stripe land som strekker seg 100 kilometer sørvest i provinsen Zamora og nordvest i Salamanca, begge i regionen Castilla y León. I tillegg til de nevnte dalene, som stammer fra erosjonen av Duero og dens sideelver Tormes, Uces, Huebra og Águeda, er det mot øst en langstrakt slette som er en del av den spanske høysletta. Denominasjonen omfatter 47 kommuner og et totalt areal på 2500 hektar, hvorav for tiden 270 hektar er registrert vinmark.

 Det ulendte terrenget forklarer langt på vei hvorfor Arribes virker isolert. Det bor knapt 15 000 mennesker i hele området, bare rundt en tidel av dem i Fermoselle, det største tettstedet. Den største industrien er vannkraft fra elven og fossene. Vin har kanskje vært mer viktig i området enn det er nå. Det er en lang tradisjon for rødvin og clarete, vin fra både blå og grønne druer, som ble hentet herfra på grunn av sitt høye alkoholinnhold. For femti år siden var det tjue ganger mer vinmark enn det er nå. Fokus har også skiftet fra terrassene i elvedalene, der varmt middelhavsklima råder. Nå er det mer vanlig å dyrke på slettene, der klimaet er mer kontinentalt. De fleste vinmarkene ligger mellom 600 og 720 meter, de høyeste opptil 810. 

Jordsmonnet her er annerledes enn i mer østlige deler av Duero. Det er alltid sammensatt, men generelt kan sies at der elven kommer inn i området er det ulike granittbergarter blandet med en liten andel skifer. Fem kilometer fra Fermoselle slutter denne granittdominansen og overtas av en større andel skifer, sammen med blant annet kvarts og granitt. Klimaet er også preget av at det ligger mot vest på halvøya. Nedbør er mer rikelig enn i Duero-bassenget på grunn av beliggenheten nærmere havet. Det svinger mellom 500 og 800 mm, det vanligste er rundt 600 mm.

 Vinområdet har en lang historie, selv om den ikke kan dokumenteres lenger tilbake enn til 1200-tallet, da rådet i Zamora beskyttet viner fra Fermoselle mot etterligninger utenfra. En moderne DO ble derimot ikke godkjent før 2007, etter ni år som vino de la tierra. Totalt lages det rundt 1,1 millioner flasker av rundt 20 produsenter inkludert to kooperativer. Over halvparten av bodegaene har tilhold i Fermoselle, som også har den største andelen vinmark. De seneste årene har det imidlertid begynt å skje noe. Unge lokale mennesker kommer tilbake til sine landsbyer, og flere utenfra lokkes til stillheten og det dramatiske landskapet i Arribes. Vinmessig framstår Arribes for tiden som et spennende område å følge med på.

Drueparken er fascinerende. Ikke uventet er det mange druesorter som trives på begge sider av grensen, og som i Portugal er det også i denne delen av Spania en lang tradisjon for samplanting av ulike sorter i en og samme vinmark. Castilla y León har de senere årene lagt ned et stort arbeid med å gjenreise truede druesorter. Av disse kommer mange nettopp herfra. Vi skal bruke litt tid på dem, men forsøke å begrense antall synonymer. 

Den innfødte druen juan garcía er nok i dag den fremste eksponent for distriktet. Det finnes nedskrivninger om en gammel portugisisk variant kalt joan garçía, som har egenskaper som ligner på den spanske. Men nyere forskning tyder på at det er en krysning mellom cayetana blanca, som er vanlig lenger sør, og alfrocheiro, fra det sentrale og sørlige Portugal. Dens opprinnelige domene skal ha vært elveskråningene. Men med tiden fikk den større utbredelse og dekker nå omtrent 65 % av det totale vinmarksarealet. 

Juan garcía er i utgangspunktet produktiv og har tynt skall. Men med lavt utbytte og ellers godt arbeid oppnår man gode resultater. Selv om den er generelt motstandsdyktig mot sykdommer er det kjent at den er mottakelig for botrytis, særlig dersom den er plantet på veldig fruktbar, kjølig jord og på slettene. Stilker og kanskje særlig druesteiner har vanskelig for å modnes hos juan garcía, noe som kan forklare det tradisjonelle rustikke preget i områdets viner. 

Bruñal betraktes som en autokton druesort, selv om man ikke har funnet mange data om opprinnelsen og selv om den nok er mer kjent i Portugal, under det offisielle navnet alfrocheiro. Rundt 1880 var den på randen av utryddelse etter ankomsten av phylloxera i Duerobassenget. Og mens det for andre druesorter ble funnet løsninger for å erstatte innfødte vinstokker med podede amerikanske, gikk bruñal i glemmeboken. På begynnelsen av forrige århundre begynte imidlertid en storstilt prosess med nyplanting. Bruñal er blant druene som høstes senest, og uten noen særlig risiko. 

Klasen er liten og tett, med små bær med tykt blåsvart skall. Dette er druesorten som gir mest farge, kropp og dermed lagringspotensial, og det er den man gjerne tenker på når man skal lage en toppvin for lagring. Bruñal koster også over det dobbelte av juan garcía om man skal kjøpe druer. For å oppsummere så langt så er dualiteten juan garcía-bruñal viktig for hvor de ulike produsentene nå plasserer seg i markedet.

 

En annen tradisjonell og viktig drue er rufete, som dyrkes mest i sør og som på portugisisk side kalles tinta pinheira eller tinta serrana. Spesielt har den vært viktig for kvantitet, men med godt arbeid kan den gi friskhet, eleganse og kompleksitet til vinene, samt delikate aromaer, som av og til går mot det balsamiske. Her finnes også druesorter som har god utbredelse i flere av landets regioner, som tempranillo, garnacha og mencía. 

Malvasía castellana er det offisielle navnet på det som her kalles doña blanca (og på portugisisk side síria, roupeiro og códega). Dette er den viktigste grønne sorten. Det finnes en lang tradisjon for blanding, og malvasía har velprøvde og anerkjente resultater blant annet supplert med verdejo og albillo (både real og mayor), to druesorter som finnes i relativt stor utbredelse andre steder i Spania. En grønn drue som virker lovende heter puesta en cruz og er Portugals rabigato.

 Det finnes andre blå sorter som også er ansett som autoktone, flere av dem i studie- og registreringsfasen. Over halvparten av vinmarken ble plantet før 1956. På grunn av alderen er nesten alt nå arrangert i gobelet (på spansk ‘en vaso’).

 I sommer var jeg i Arribes for tredje gang og besøkte en håndfull produsenter. Jeg kjente alle fra før, enten fra vinmesser eller fra tidligere besøk.

Danske Thyge Benned Jensen, som lokalt går under navnet Chus, er grunnlegger av Bodegas Frontio. Han har slått seg ned i Fermoselle og innreder for tiden bodega i sitt nye hus, der han har en fin hage med fantastisk utsikt over dalen. Han er økonom av utdanning og jobbet tidligere med naturgass i Maersk Oil. Han var i flere andre spanske vinområder før han havnet her, blant annet fordi det var lettere å få kjøpt vinmarker. Han kom i 2016, og nå har han kjøpt ca. 10 hektar vinmarker med 10-100 år gamle stokker, og leier ytterligere 5 hektar. Han planter i tillegg ett nytt hektar hvert år. Vinmarkene dyrkes ved å gjenetablere hummus via dekkavlinger (cover crops) og kompost, for eksempel ved å la kvistene som er fjernet fra vinstokkene ligge igjen i vinmarken. Bodegaen drives på solenergi.

 Ambisjonen er å lage terroirpregede viner dyrket økologisk, laget med lokal gjær, lav ekstraksjon og minst mulig inngripen for øvrig. Han mener det er mulig å lage elegante viner med lave alkoholnivåer i Arribes. Derfor høster han tidlig og bruker en relativt høy andel hele klaser.

 På en vandring rundt i vinmarken stiller jeg et spørsmål om én spesifikk stein. – Jeg er dansk, jeg kan ingenting om stein, svarer han med sin lune danske humor. Men han kan fortelle mye, som at i hans marker er det mest granitt, men også skifer noen steder, og med runde steiner på toppen, som i Châteauneuf-du-Pape.

 Mens vi labber rundt kjæler han litt med plantene og plukker litt kvister her og der. – Dette er tinto jeromo. Den vokser kun her, sier Chus. – Jeg lager den mest for å kunne smake hvordan den egentlig er. Her dyrker han også druesorten som kalles puesta en cruz. Druen er den som heter rabigato i Portugal, men den har ifølge Thyge en helt annen profil enn i Douro. – Alle snakker om bruñal, sier han. – Bruñal har mye tannin, styrke og preg av solbær. Den er veldig spansk, og jeg skal ikke plante mer av den. Og tempranillo, den er nok ikke god på granitt.

 Vi kommer til en mark som er plantet med bastardillo, en av sortene som er i registreringsfasen. – Jeg har stor tro på dette området, sier Thyge, det ligger høyt (750 moh.), holder godt på vannet og ligger mot nord. – Jeg skal plante en skog. Det er for å få CO2. Og så liker jeg å gå i skogen, derfor lager jeg min egen. Jeg har lovet meg selv at for hver 6. solgte flaske skal jeg plante et tre.

 I kjelleren smakte vi mange viner; prøver på doña blanca, puesta en cruz, en doña blanca fra et rødvinsfat som hadde utviklet flor. Puesta en cruz brukes blant annet til vinen Puesta en Chus. De som har fulgt med i timen har forstått at det er et ordspill på druenavnet og opphavsmannens kal lenavn. Stokkene for denne vinen er kun 10 år gamle. Vinen er lys oransje etter 12 dagers skallkontakt med lett maserasjon, og har fine aromaer av blomster og et lett appelsinskallpreg. Vinen Follaco i 21-årgangen består av to deler juan garcía og en del tempranillo, begge fra leirbunn. Saften fra de ulike druene er gjæret sammen. Her får han frukten fra juan garcía og strukturen fra tempranillo. For Arbusto er druene vinifisert separat. Blandingsforholdet er motsatt, med to deler tempranillo. Dette er en kraftig, kjøttfull vin med mye frukt. En artig vin er Bingo, lett og fruktig, levende og lekende. Det er sønnen som kaller seg selv Bingo, etter en kjent dansk barnesang. Den er laget på 6-8 ulike lokale druesorter på i gjennomsnitt 100 år gamle stokker.

 Alle Frontios viner er hyggelig priset. En av toppvinene heter JB og er nå tilgjengelig i 2018- årgangen. Den ligger på rundt hyggelige 20 euro i Spania. Dette er en juan garcía som er lagret 5 måneder i store fat av gammel fransk eik. Det er en juan garcía med finslipte tanniner. Selv om den har god konsentrasjon framstår den som en lett og innbydende vin med mye rødbærsfrukt.

 El Hato y el Garabato er José Manuel Beneitez og hans kone Liliana Fernández. José ble født i Madrid, men familien kom herfra. Liliana er fra Asturias. De har begge ingeniørbakgrunn og kom til Arribes i 2015 etter å ha jobbet hos vinprodusenter i Australia, California og Portugal. De holder nå til i landsbyen Formariz, femten minutters kjøring fra Fermoselle, der de har restaurert et gammelt landsbyhus som nå tjener både som hjem og bodega.

 De har 10 hektar vinmark, med vinstokker mellom 80 og 120 år. Jordbunnen er både leire i utkanten, granitt på slettene mot øst og skifer i elvedalen. Viktigste druesort er juan garcía, men den er alltid samplantet med andre sorter, gjerne grønne. De sier, som Thyge på Bodega Frontio, at mange vinmarker leies fordi eierne har et personlig forhold til dem. De kommer aldri til å ønske å bruke dem, men i stedet for å selge vil de beholde dem i familien og se hvordan det går med dem.

 Noen lurer sikkert på hvor uttrykket «el hato y el garabato» kommer fra. José forteller at det stammer fra den spanske sagaen om Don Quijote. Det er følgesvennen Sancho Panza som på et tidspunkt vil gi ‘el hato y el garabato’, som ifølge José står for ‘alt han har; det er lite, men det betyr mye’. Sammenligningen er kanskje noe søkt, men arbeidet med å etablere en vinbedrift i en slik utkant, om det ikke direkte fortoner seg som å slåss mot vindmøller, så må man gi det et ærlig forsøk, legge alt man har i potten.

 Om landet på grensen sier de: – Vi forstår Arribes som et lidenskapelig område, nesten vilt, et glemt hjørne av Spania med vinmarker med portugisisk sjel. Dyrkingen er økologisk, av overbevisning, men også fordi det ikke gir mening å tilsette noe i marker der druene allerede er sunne og friske. Vinene lages med minimal intervensjon, normalt også uten tilsetting av SO2. El Hato y el Garabato plukker også tidlig. De tråkker akkurat nok til at gjæringen kommer i gang og ekstraherer veldig lett. De sier at stilker gir finesse og er et utmerket grep i varme årganger som 2017. De ser etter lav alkohol og integrert syre. De anser for øvrig juan garcía for å være den mest typiske sorten i området. De verdsetter bruñal for syren og mangel på rustikk karakter. Men de finner den tross dette litt karakterløs og kanskje litt jordlig. 

Når det gjelder vinene har de to serier; viner fra gamle vinmarker, som er samplantet med ulike sorter – og endrueviner. Ecléctico er en etikett som dekker flere viner. Vi smakte Lías 2021, en vin laget av ulike sjeldne sorter, med direkte pressing, men med 8 måneder på bunnfall. Det gir en frisk, aromatisk, sitrus- og urtepreget lukt og en slank, fin, salt og lang smak. José karakteriserte den som middelhavspreget på lukt og atlanterhavspreget på smak. En fatlagret versjon var hadde også god syre og frukt – og var enda mer kremete og fyldig. En puesta en cruz hadde veldig høy naturlig syre. Otro Cuento 2022 er en doña blanca-dominert vin som forteller om landskapet i Arribes. Den er dyp og kompleks, granittisk og mineral, vokspreget og glyserisk.

Av de røde smakte vi to årganger Cotexa. Denne omfatter ca. 15 druesorter som vokser og fermenteres sammen. De tråkkes i lagar, får veldig kort maserasjon, og vinen er lett med lav alkohol og lukter bringebær, blomster og et streif av lakris. De har også en mencía.

 En av de første vinene jeg ble kjent med fra denne produsenten var Sin Blanca, som var noe av det mest raffinerte og elegante jeg til da hadde smakt fra området. Her kom den i 2018-utgave. Som produsentens totale vinmark domineres den av juan garcía, men med innslag av andre druesorter, blå og grønne, den fottråkkes og fermenteres med hele klaser. Det er en relativt mørk vin som lukter av røde og mørke bær og urter. Sin Blanca betyr å ikke ha penger. Men prisen på denne er ikke egnet til å blakke noen. 

Apropos, prisene ligger på samme nivå som Frontio, De Buena Jara noe mer. De Buena Jera er også unntaket fra regelen om hele klaser. Det er en blanding dominert av bruñal fra en enkelt vinmark med 100 år gamle stokker i det høye slettelandet mot øst. 2021-årgangen viste seg mørk og kompleks, med aromaer av mørke og ville bær og med solid struktur.

 AlmaRoja ble grunnlagt i 2007 av britiske Charlotte Allen. Hun er veteran i dette selskapet og kom allerede i 2007 etter en lang karriere i vinens verden. Hun ble betatt av den ville skjønnheten til Arribes og de mange druesortene med sine uendelige muligheter. Etter å ha studert biodynamisk dyrking i Loire og ønologi i Rhône dro Charlotte ut for å finne et sted der hun kunne starte sitt eget prosjekt. Hun lette først i Sør- Frankrike, men etter anbefaling fra sin gode venn, vinmakeren Didier Belondrade i Rueda, oppdaget hun Arribes. Hennes første besøk til dette landskapet skulle endre livet hennes radikalt. Hun så nesten som på instinkt at her kunne det lages kvalitetsvin som var forskjellig fra all annen vin. Så året etter begynte hun å lete etter passende vinmarker, og hun rigget seg til i en underjordisk kjeller i det historiske sentrum av Fermoselle. 

Charlotte kontrollerer alle ledd i produksjonen, fra drue til flaske. Vinmarkene er alle økologisk sertifiserte. Vinmarken er i dag på 6 hektar, ligger i 550-800 meters høyde med en snittalder på mer enn 80 år. Det er også 500 oliventrær på eiendommen. 

Hun forteller fascinerende historier om landsbyen og om ulike aspekter av vindyrkingen. Bodegaen som hun bruker i dag er et tidligere diskotek. Og det er lite som er forandret innvendig; gjæringskarene står på dansegolvet og en bardisk brukes som smakebord. Hun har også beholdt den store lysekronen, som er som tatt ut av en Abbavideo eller Saturday Night Fever. 

En kort spasertur unna ligger den underjordiske kjelleren hvor hun lagde vin fra 2007 til 2016. Den eies av Bruneo, som Charlotte er ønolog og konsulent for, også det en god produsent. Det er 1200 slike kjellere i registeret til kommunen, sier hun, og de er laget i granitt. Den indre delen her er over 500 år gammel, noe som vises av merkene fra verktøy. Det var mange konverterte jøder som kom til Zamora etter 1492, «hit til verdens rumpe», som hun omtaler dette området mellom to elvedaler. Her var de beskyttet. Sju trappetrinn leder til en liten brønn, som er et tegn på at det har vært et samfunn her. Jødene brukte vann til sine renselsessakramenter. Her inne er det mye vann til å være en by som ligger så høyt. Forklaringen er at steinen er en spesielt hard form for granitt, som holder godt på vannet.

 – Jeg fikk etter hvert store ryggproblemer, så jeg måtte finne et annet sted. Det gamle diskoteket var jo helt flatt, det var høyt under taket og stabil temperatur, så det var lett å overtale meg til å ominnrede det til vinkjeller. Her trivdes jeg. Det var som om jeg var tilbake i gamle dager, med en drink i den ene hånda, en sigarett i den andre, «dancing the night away», ler hun.

 Pirita er en hvitvin basert på puesta en cruz, albillo, moscatel, godello, malvasía og palomino. Den har fått 4 dagers skallkontakt, unntatt palomino, som oksiderer lett. Det er en lyst gyllen vin med voks og blomster, en anelse honning, fyldig og med god syre. Cielos y Besos (himler og kyss) er en ung, ueiket rødvin basert på juan garcía og med noe tempranillo. – Jeg prøver å beholde noe CO2 i vinen, sier Charlotte. – Jeg bruker minimalt med SO2. Det er ikke på grunn av filosofien, men jeg er allergisk mot det. 

Hun sier at hun alltid får spørsmål om hun har en crianzavin, og om det er slik at en crianza er en bedre vin enn andre. Dette er hennes svar på det. Vinen er basert på gammelt druemateriale som potensielt kunne gitt hennes beste vin, men uten eik. Den inneholder 60 % juan garcía, 30 % tempranillo, resten utgjøres av mange andre sorter. Alle druer ble avstilket, maserasjonstiden var 17 dager med pumping (pumpover) annenhver dag og 6 måneder på bunnfall i betongkar. – Juan garcía er veldig reduktiv, sier hun. – Min lukter mer av blåbær og mørke frukter. Jeg høster litt senere og har litt mer ekstraksjon enn Chus og José. Det forklarer godt forskjellen i stil mellom dem. 

En annen interessant vin er Mateo, en mencía med 15 % bruñal. Den lagres 10 måneder i tre år gamle 500-liters fat. Den har mer preg av mørke frukter, virker eterisk/åpen og er både strukturert og saftig. Frukten holder seg helt ut. Prismessig ligger AlmaRojas viner på samme nivå som de to foregående, med crianzaen Charlotte Allen som toppvin.

 En produsent som jeg har kjent i mange år og besøkt før, er La Setera, som ligger i Fornillos de Fermoselle. Eierne Francisco José «Patxi» Martínez og Sara Groves-Raines kom hit i 1993 og begynte å lage håndverks-ost. Men så har de alltid vært glade i vin og begynte så smått å produsere litt til eget forbruk. De gjorde et forsøk med juan garcía-druen sammen med Telmo Rodríguez i 1995. Dette var såpass vellykket, samtidig som at osteproduksjon med geitemelk er sesongbetont, at de bestemte seg for å satse også på vindyrking fra 2003. De produserer nå 7000 flasker årlig i en stil ikke helt ulik AlmaRoja. Deres viktigste druesorter er juan garcía for rødviner og malvasía for hvite. Når det er sagt er det mange sorter på eiendommen. En artig vin der de har lekt seg med smaker og teksturer er en crianza på mange forskjellige lokale druer. Den er laget på leirbeholdere, men lagret på eikefat etterpå. De lager også en 100 % mencía. En gang fikk jeg til og med smake en vin på touriga nacional, en av de sortene som portugiserne er aller mest stolte av, men som ikke finnes i noe register her. 

Blant de mange utenfra som kjøper druer her og vinifiserer andre steder er Álvar de Dios i Toroområdet, Barco del Corneta i Rueda, Daterra i Ourense over i Galicia og Inma Badillo, som lager vinen sin hos Alfredo Maestro i Peñafiel. Raúl Pérez fra Bierzo er en nykommer i området og som første gang laget vin i 2021, med hjelp fra El Hato y el Garabato.

Her kunne historien ha sluttet. Men som et perfekt ekko fra den andre siden høres «ropene» fra Arribas Wine Company. Arribes, bakker, heter altså arribas på portugisisk. Vinkompaniet på portugisisk side tilhører offisielt subregionen Planalto Mirandês innenfor Trásos- Montes. Grunnleggerne sier at de føler seg mye mer knyttet til deres spanske venner og kolleger, på grunn av likheter i jord, klima og vinmarker. Derfor mener de også at regionen burde kalles Arribas do Douro.

 Ricardo Alves har hovedansvaret for vinmarkene, og Frederico Machado er den som jobber mest med administrasjon. Begge er vinmakere, og det hele er i det store og hele et samarbeid. Målet er å produsere autentiske viner basert på regionale drue-sorter, gamle vinstokker og tradisjonelle teknikker, supplert med en sunn dose innovasjon. Hovedvinhuset i landsbyen Bemposta ligger på grunnfjellet og har dermed en konstant og kjølig temperatur. Utstyret er begrenset til ikke mye mer enn en vertikal kurv-presse og eikefat.

 Vinmarkene er 70-100 år gamle. I god portugisisk ånd inneholder markene både blå og grønne druer. De lister opp de viktigste druesortene: De blå tinta gorda, bastardo, tinta serrana, verdelho vermelho og de grønne verdelho, malvasia, posto branco og bastardo. Denne tinta gorda, det er ingen ringere enn juan garcía det. Ricardo sier at 90 % av arbeidet ligger i vinmarken. Resten dreier seg om å unngå å «tukle til» det som naturen har gitt dem. – Vi kjenner våre viner fra knoppene skyter på vinstokken til det øyeblikk da de er tappet. De plukker tidlig og sammenligner seg med Frontio og El Hato y el Garabato på den spanske siden.

Deres første vin var Saroto, som er den lokale betegnelsen for å beskrive et dyr som har fått halen kuttet av. Øglen på etiketten symboliserer evnen til regenerering og representerer viljen til å gjenreise den rike arven som ellers ville ha vært tapt. Frederico og Ricardo ønsker at deres viner skal ha lett ekstraksjon og være lettdrikkelige. Saroto dekker flere etiketter, blant annet en vin i serien Nat’Cool, som omfatter lettdrikkelige viner i litersflaske. Dette har bakgrunn i at begge to har jobbet for produsenten Niepoort, som står bak serien. 

Belfo er et prosjekt som søker å promotere lokale foreninger som jobber på en bærekraftig måte eller er knyttet til den regionale kulturen. Hvert år inviterer de en ny organisasjon til å delta. Den hvite vinen fikk 11 måneder på ti fat hvorav ett er nytt, viser aroma av modent eple, bivoks, hint av honning og har god fylde.

Quilómetro var en ny vin fra 2019. Den kommer fra to gamle vinmarker nede ved Douro-elven. Igjen er det en god drueblanding, her 70 % blå druer. Denne er også fottråkket og gitt en fire dagers maserasjon, før druene ble presset og saften overført til tre fat, hvor den ble i 9 måneder. Manicómio er et prosjekt der de hvert år inviterer en vinmarker til å gjøre hva han vil. I 2019 var det Dirk Niepoort, i 2020 João Tavares da Pina, dyktig produsent fra Dão. Vi smakte Niepoorts utgave; en vin med flott rød frukt, som sang høyt om sitt opphav i bakkene i grenseland.